Miljørapport for SDØE 2012:
Driftsstanser ga
økt CO₂-utslipp i 2012
For utslipp til luft viser utviklingen fra 2011 til 2012 en økning av karbondioksid (CO₂) på grunn av flere driftsstanser på Snøhvit-anlegget på Melkøya og økt SDØE-andel i Kårstø-terminalen. Utslippene av nitrogenoksider (NO_X) gikk noe ned som følge av endring i beregningsmetode for utslipp fra turbiner. Utslipp av svoveloksider (SO_X) og flyktige organiske forbindelser under oljelasting, har vært forholdsvis stabile. Utslipp til sjø viser nedgang for produsert vann, men økning for olje. Utslipp av kjemikalier er fortsatt på et svært lavt nivå, men økte i 2012.

SDØEs andel av utslipp av produsert vann var i 2012 på 30,7 millioner m³. Dette er en nedgang på en prosent fra 2011.

Draugen, Norne, Snorre, Gullfaks og Troll stod for 88 prosent av utslippene av produsert vann fra felter SDØE har eierandeler.

Vannkuttet – andelen vann av væske-produksjonen (summen av olje og vann), ligger på 67 %. Dette er en økning på 4 prosent fra 2011. Siden 2003 har vannkuttet økt med 60 %, og det er forventet at vanninnholdet vil fortsette å øke i årene fremover.

Draugen, Norne, Snorre, Gullfaks og Troll hadde alle et vannkutt på over 73 prosent, noe som er med på å forklare de store utslippene av produsert vann fra disse feltene.

Troll er en av de største utslippkildene til lavradioaktivt avfall i Nordsjøen. Radioaktive forbindelser som forekommer naturlig i reservoaret følger produksjonsstrømmen og slippes ut med produsertvannet. Utslippene har vært stabile de siste årene.

Utslipp av olje fra produsertvann i 2012 var 377 tonn. Dette er en økning på 6 prosent fra 2011. Økningen skyldes blant annet økning i oljekonsentrasjon på Troll og Norne og økning i vannproduksjon fra Draugen. Oljeutslipp fra andre kilder gikk ned 10 prosent.

Utslipp av olje skjer hovedsakelig gjennom utslipp av produsert vann, og denne utslippskilden stod for over 93 prosent av utslippene i 2012. Andre kilder til utslipp av olje er olje i drenasjevann, fortregningsvann og vann fra jetting (en metode blant annet benyttet for vasking av separatorer), samt akutte oljeutslipp. Av disse andre kildene sto akutte utslippene for 11 prosent i 2012, mot 5 prosent i 2011. Akutte utslipp bidro dermed med under en prosent av de totale oljeutslippene i 2012.
 

Lavradioaktivt avfall: Norsk olje- og gassvirksomhet genererer årlig omkring 25 tonn fast spesialavfall som har et forhøyet innhold av naturlig forekommende radioaktive stoffer. Dette spesialavfallet betegnes på norsk som lavradioaktive avleiringer (LRA) og på engelsk som LSA scale (Low Specific Activity Scale) eller NORM (Naturally Occuring Radioactive Materials). LRA avsettes som forsteininger og slagg i prosess- og produksjonsutstyr og er uønsket av produksjonsmessige årsaker. Ikke alle avleiringer er radioaktive, men fra noe av avfallet er strålingen forhøyet i forhold til bakgrunnsstrålingen. Stråledosene er imidlertid ubetydelige. Den stråledose som offshorearbeidere mottar i forbindelse med LRA-arbeid er mindre enn én prosent av naturlig bakgrunnsstråling i Norge. I olje- og gassindustrien er lavradioaktive avleiringer mer et avfallsproblem enn det er et helse- og arbeidsmiljøproblem..

OSPAR-konvensjonen: Formålet med Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) er å beskytte det marine miljøet mot forurensning. Konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav, som er konvensjonens fulle navn, ble ferdigforhandlet i 1992, og erstattet de tidligere Oslo- og Paris-konvensjonene. Gjennom arbeidet i konvensjonens gruppe for olje- og gassvirksomhet utveksler landene erfaring med regulering av industrien, avtaler, prosedyrer og framgangsmåter. Konvensjonen danner basis for nasjonal lovgivning om utslipp av borekaks.

Analysemetode for olje i vann: Etter utfasingen av IR/Freon-metoden i 2002, ble det innført en ny standardmetode for analyse av dispergert olje i vann, ISO-9377-2, også kalt oljeindeks. Dette ble gjort i henhold til krav fra SFT og konvensjonen om vern av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR). Metoden kvantifiserer hydrokarboner med kokepunkt tilsvarende hydrokarbonfraksjonen C₁₀ - C₄₀. Denne metoden ble brukt frem til 2007, da metoden ble modifisert til ISO 9377-2 (Mod), som også inkluderer den mer flyktige hydrokarbonfraksjonen C₇ - C₁₀. Modifikasjonen av analysemetode gjør at en ikke kan sammenligne direkte resultater fom. 2007 med resultater tom. 2006. ISO 9377-2 (Mod)-metoden gir teoretisk et noe høyere resultat for konsentrasjonen av olje i vann, avhengig av hvor stor andel de lette komponentene utgjør av sammensetningen av oljen på det enkelte felt. Fra og med 2007 er myndighetskravet for maksimum tillatt oljeinnhold i utslippsvann (månedssnitt) 30 mg/l mot tidligere 40 mg/l.